Reportasje

Kivotos Tou Kosmou ble stiftet av fader Antonios i 1998 da han var bare 26 år gammel som nyutdannet prest. Med hans tro på at om han bare forsøkte hard nok, kunne han gjøre en innsats for å forbedre forholdene disse vanskeligstilte barna levde under. Med sin kjærlighet til sport, spesielt baskeball, var det lett å komme disse barna som holdt til på basketballbanen i møte. Gradvis ble avstanden mellom han og barna minsket, de fikk et nært forhold med hverandre. Barna begynte å stole på han og de åpnet seg og fortalte om sine problemer. Om rasisme, å ikke bli akseptert, om deres foreldres fattigdom, problemene de sto ovenfor hver eneste dag, om vanskelighetene med å befinne seg i et fremmed land og ha etterlatt alt. De levde på gaten så og si hele dagen. Til å begynne hørte fader Antonios bare på dem uten å dømme, uten fordommer mot deres hudfarve eller tro, da dette var farvede barn og for det meste muslimer. Han behandlet alle med den kjærlighet og respekt de fortjente hver for seg og uten unntak. Etter som tiden gikk, ble tilliten og forståelsen mellom dem så sterk at de ble som en sammensveiset familie.

"Jeg satt og hørte på disse barna; jeg aksepterte dem slik de var. Når noen er så desperate som de var, hva kan man si dem? Tiden for ord var forbi, det var tid for handling. Dette var barn som ikke fikk dekket sine grunnleggende behov som mat og klær, og i mange tilfeller bolig. Dette var det første vi måtte ta fatt i, resten ville måtte komme senere.
Denne unge Ortodokse presten med sin magre begynnerlønn, leide et forretningslokale som tidligere hadde vært kafé og ved hjelp av sin unge kone og uker med hardt arbeide gjorde de dette lokalet til det første virkelige hjem for disse barna, "Kivotos Tou Kosmou - Verdens Ark" var født.

Hans første mål var å dekke barnas grunnleggende behov, slik som mat, klær og sko, og forhåpentligvis medisinsk- og tannpleie da barnas tenner var i dårlig forfatning på grunn av underernæring.

Han startet med å be folk om hjelp, om å donere mat, klær og sko. Det gikk ikke lang tid før det gikk bedre, hans kone lagde et varmt måltid til barna hver dag og de fikk klær og sko.

Da dette var oppnådd begynte han å snakke med barna om verdien av en god utdannelse.

Han oppmuntret mødrene til å få barna på skole, og å ikke tillate dem å streife rundt i gatene hele dagen. Noen barn klarte han til å få meldt inn på skolene selv da arbeidet hans begynte å bli kjent slik at noen skoler tillot han å registrere "sine barn". Han fortalte barna at å få en god utdannelse var deres billett ut av fattigdommen og at det var den eneste måten de kunne ha noen fremtid.

"Da jeg startet dette arbeidet hadde jeg ingen plan, men det ene ledet til det andre. Barna var syke, de hadde ikke klær, ikke sko... vi sa at vi kunne lage mat til barna i et hjørne av rommet, og undervise dem i det andre hjørnet. Det var alt vi hadde og vi måtte gjøre det beste ut av det vi hadde. Så kom de hjemløse, og vi lagde senger til dem. Så bygde vi dusjer slik at barna kunne bade og holde seg rene... for mange trengende og så få resurser.

Fader Antonios begynte å be folk komme til "Arken" og donere det de kunne og folk begynte å hjelpe. Fra alle hjørner av Athen kom folk med mat og klær til fader Antonios barn.

Snart kom frivillige og tilbød sine tjenester og hjalp over alt der det trengtes.

Lærere hjalp barna med hjemmeleksene, andre underviste i gresk slik at barna lærte seg språket skikkelig slik at de kunne klare seg på skolen

Ganske snart kom andre for å lage mat for barna, det var helt fantastisk. Til slutt begynte mennesker fra Hellas alle fire hjørner å sende hjelpepakker, det var så en ble varm om hjertet, så lovende, folk ganske enkelt elsket Arken.

Fader Antonios ble "De fattiges helgen", de fordrevne, de glemte, flyktningene, han ble deres forsvarer, deres stemme. Ikke lenge etter ble det dannet idrettslag, og fader Antonios organiserte turneringer i nabolaget i et forsøk på å øke barnas selvfølelse gjennom sport slik som fotball og basketball. Og de var gode også, de vant turneringer og fikk sports-troféer som ga barna glede og holdt dem beskjeftiget og borte fra gaten. På denne måten minsket dette lov overtreende aktivitet og holdt dem på skolen.

Folk sluttet seg til arbeidet hans og svarte med å hjelpe til og donere det de kunne.

Da flyktningene begynte å strømme inn i Athen økte antallet barn dramatisk fra de første 15 - 20 barna, og snart ble det klart at et nytt større hjem var nødvendig for å opprettholde alt arbeidet som ble gjort i den lille kafeen med de 150 barna og omtrent 60 frivillige. Noe måtte gjøres. Og ved en helt usannsynlig inngripen fra en av de frivillige som kom med et fantastisk tilbud om å leie hele 5. etage i en leilighetsgård i området og lovte å betale lei for et helt år. Så "Arken" flyttet inn i denne større bygningen der det ble laget klasserom. Et mye større kjøkken ble bygget opp og det første hjem for hjemløse kvinner med barn ble startet. Alle møbler ble donert av et hotell i nærheten som ble renovert så utsiktene var nå bedre og arbeidet fortsatte. Fader Antonios hadde nå plass til å sette ut i livet nye tjenester som ville forbedre barnas liv Logopedtjeneste, barnepsykolog og sosialarbeidere ble startet, og alt var basert på frivillige som sjenerøst tilbød sin fritid og viten for å forbedre barnas liv enda mere. Men ikke lenge etter, i dette hjemmet, begynte motstanderne å vise sitt stygge hode i form av rasistiske angrep på fader Antonios fra naboer som anklaget han for å

"bare bry seg om muslimer" "utlendingene" "de fortaptes sak". andre var også forarget, gjengledere som så antallet medlemmer falle da barn som solgte narkotika henvendte seg til "Arken" for å komme seg bort fra dem og få en ny start i livet og komme seg bort fra narkotikamissbruk, menneskehandel og annen kriminalitet.

Han ble ved en anledning skutt og slapp så vidt fra det med livet og det ble en vanlig hending at vinduer i "Arken" ble knust ved at noen kastet murstein gjennom vinduene fra nabobygningene. Det ble ropt uanstendigheter til fader Antonios og de frivillige når de kom for å gå inn i bygningen. Ikke det at noe av dette kunne stoppe han, de forsøkte, men klarte det ikke. Han innrømmer imidlertid at han til tider fryktet for sitt eget liv og for livet til barna og de frivillige som støttet hans arbeide.
"Jeg tror ikke på tapte saker og skremselstaktikk... Jeg tror på mirakelet som kan bli oppnådd gjennom kjærlighet og omsorg for hverandre. Barn som ble betraktet som fortapte uten noen fremtid, som vokste opp sammen med oss, er nå universitets-studenter med en lysende fremtid."

At vi ga tjenester til flyktninger har et hovedpunkt i argumentasjonen fra mange av beboerne og myndighetspersonene i nabolaget. Helt inntil nylig krevde mange at fader Antonios innsats utelukkende skulle rettes mot greske borgere i nød og ikke flyktninger. Til og med det høyere hierarki i den ortodokse kirke var av den meningen og motsatte seg det da Fader Antonios utfordret kirkens status quo som ikke gjorde noe for å hjelpe flyktningene.

Fader Antonios standpunkt var imidlertid klart, Kivotos ( Arken ) skulle ta imot alle som var i nød, uten hensyn til nasjonalitet eller religion. Fader Antonios har gjennom alle år gjort en stor innsats med å overbevise samfunnet om at det å støtte og hjelpe de som er i nød hjelper med å øke sikkerheten og tryggheten for alle. Fordi da barna forlot gatene og sine kriminelle vaner og begynte på skolen ble forholdene bedre og gatene bli sikre. I motsetning til et liv i fattigdom, nedbrytning og desperasjon som marginaliserer befolkningen og til syvende og sist fører til kriminell oppførsel.

|"Hvordan kan en som er fordrevet fra sitt hjemland overleve hvis man ikke lærer han opp eller lærer han språket, ikke ansetter han eller hjelper han å finne et levebrød. Han vil måtte gjøre hva som helst for å overleve, til og med å stjele. Hvis alle tok et initiativ, gjorde noe i hans/hennes nabolag så ville vi ikke stå ovenfor dette problemet. Så enten låser vi oss inne i våre hjem, eller så kommer vi ut og finner ut hva hver og en av oss kan gjøre for å hjelpe dem å stå på egne ben."

De lokale myndighetene var i begynnelsen uvillige til å hjelpe Kivotos Tou Kosmou, og sto bare passive og kritiserte. Men senere da resultatet av Fader Antonios arbeide ble så åpenbare, måtte de innrømme at kriminaliteten blant de unge, både flyktninger og grekere, hadde sunket dramatisk i området takket være Fader Antonio og hans arbeide. En oppfatning som ble støttet av lærerne ved den lokale skolen som også hadde lagt merke til betydelige minskningen av kriminell ungdom takket være "Arken" og Fader Antonios arbeide. Til tross for vanskelighetene og hindrene, så mistet Fader Antonio optimismen og håpet. Han forble fokusert på sitt mål, å alltid finne måter å hjelpe så mange mennesker som mulig.